Island og Norge.
I 870-årene slo mange nordmenn seg ned i Island. Da delte Norge og Island litteratur, språk og religion. Det regnes som et felles kulturområde. Dette er det som kalles den norrøne tiden med norrønt språk, norrøn litteratur og norrøn mytologi. Det islandske landskapet var helt nytt for nordmennene med vulkaner og landområder som ikke var fruktbare fordi det lå under aske og lavastein. Det var store isbreer som ofte hadde flommer som kom med store ødeleggelser. Mens i Norge var det, på denne tiden, mange fjorder og store mengder fisk og sel i vannet. Vintrene var milde og grønne, og kyr, hester og sauser kunne gå ute hele vinteren.
Verdier de hadde i vikingtida var ære, hevn, familie, å kunne sloss og mye annet knyttet til å ære familien og generasjonene. Det islandske samfunnet var da et ættesamfunn. Hvis to personer i forskjellige ætter kom i konflikt, førte det til blodige krangler. En kranglet kunne gå i generasjoner. Stridene ble løst med drap, den som drepte vant og slik fortsatte det. Etter hvert prøvde folk å løse konfliktene på en annen måte, ved å legge fram sakene for en slags dommer. Men dette funket ikke helt som det skulle, det ble mindre vold, men det gjaldt fortsatt å sterkest.
Norrøn mytologi.
Før kristendommen kom trodde folk på at gudene var gode og at jotnene var de onde. Den mektigste guden var Odin. Han var slik en ekte viking skulle være, en god kriger, klok og en god dikter. Andre viktige og mektige guder var Tor, som var stor og sterk, Balder, sto for godhet og uskyld, Loke, den ondskapsfulle og Frøya, kjærlighetsgudinnen.
Thor med hammeren.